Griser som flyr og kuer som eter blikkbokser

Jajaa. Forste gang mor mi horte at jeg skulle til Delhi saa trodde hun at jeg var blitt stein spro. Og det skulle vise seg at hun kunne komme til aa faa noalig rett. Jeg holder nemlig paa aa bli like spro som de andre her nede, og det er temmelig tett ved grensen av det de i Norge ville kalle komplett bananas.

First things first...
Avreise hjemmefra gikk som planlagt 05.30 paa fredag den 13., dette til tross for at jeg forsov meg tre kvarter. Innsjekking var null problem og en hyggelig overraskelse var det at bagen min veide nette 11 kg. "Ja, for je skar vara en maaned i India je, ama". Som vanlig ble jeg kroppsvisitert i sikkerhetskontrollen, av en unggutt som sa noe slik som " Vi har nemlig detektorer for modenhet vi skjonner du..." GUD vet hva han mente med det.

Flyturen gikk finfint, jeg fikk kjeft et utall ganger, men dog. Helsinki flyplass er noe av det stusseligste jeg har sett, og det eneste bra der var at det var godt med plasser aa sitte. Flyet til Delhi var et digert ett. 600 passasjerer regnet jeg ut at det kunne ta slik ca., og det er mange passasjerer. Heldigvis - HELDIGVIS - havnet jeg paa mirakulostt vis paa en rad helt for meg selv saa jeg slapp baade bikkjer og unger oppi fjeset. Etter et par honeblunder, uteksta Bollywood-filmer, et par tordenskyer og heller usael flymat landet vi i Delhi halv tolv.

Lufta var 27 grader og luftfuktigheten av en annen verden. Passkontrollen var en morsom liten kuriositet som gjorde at kontrollen paa gardermoen er som en barnelek i forhold - du har folelsen av at de skal deportere deg fra forste sekund, samt at de har spist en liten dose "meg er gitt all makt i himmel og paa jord..."

Saa. Da var man i Delhi. Midt paa natta. Hva gjor man saa? 1. veksler penger. Jeg ble lurt. 2. booker taxi. Jeg ble snytt. 3. FINNER taxien. Jeg tok feil. Men, men.

Paa taxituren inn til byen fikk jeg mitt forste mote med det hele. Lastebilene var dekorert som julekort og trafikken var ut av en annen verden. At det er seks filer gjor at det gaar minst ni i bredden pluss en paa fortauet. Aa holde sia er intet tema og fri flyt er den mest dekkende beskrivelsen. Etter et par dager her har jeg skjont at det er en indisk kunst dette med aa staa i veien for saa aa flytte seg.

Jeg saa daue bikkjer i vegen og kuer som lusket i buskene, samt folk som sov over alt, selv oppaa biltak. I en motorsykkel-rickshaw(motorsykkel med rundtbygd kahytt) er det uten tvil plass til sju stykker, eller som jeg senere saa: to menn og to kameler. Vel fremme paa hotellet - en renhetens perle i slummen - ble jeg mott av en transvestitt og noen festglade jenter, samt fem menn som alle ville baere bagen min. Jeg tipset sjaforen saa han saa stjerner og kronglet meg inn. Jeg ble geleidet inn paa et kontor der mannen skrev og skrev i en enorm bok og en unggutt satt og forte regnskap i en annen som saa ut som bestefaren til GuleSider. Vel, om senn fikk jeg rom. 307 med vifte i taket og air-conditioin til tusen. King Size- seng og pent bad, minibar og TV. alt til droye 500 kroner for tre netter.

Jeg sovnet i firetida og sov til tolv. Etter en runde paa rommet fant jeg ut at det ikke var saa verst. Temperaturen var behagelig pga. air-conditionen og alt var saare bra. Saa gfikk jeg ut i gangen og varmen slo mot meg som en vegg. Den siste dagen for monsunen rommet velsaa 42 grader og en luftfuktighet tik den i dampbastua paa Badeland. Vel nede vekslet jeg penger til smaatt og fikk tilbud om aa leie sjafor til Agra dagen etter for 600 kroner. Jeg slo til.

Jeg fikk en complimentary car ned i byen, og det er ikke vettugt paa en flekk slik dom kjorer. Unger, kuer, geiter, lausbikkjer, hauger med soppel, smaakiosker for hver tredje meter og helt stappmett med rickshaws og biler. En handicapet mann med bare ett bein var det forste jeg saa. Han kjorte en sykkel-rickshaw ved hjelp av en arm og et bein. Ikke verst. Mitt forste mote med korrupte India var denne sjaforen jeg satt paa med. Han slapp meg aldeles ikke av i sentrum, men ved en teppehandler han tydeligvis hadde en avtale med. Jeg ble vist rundt som bare rakker'n, og etter aa ha kronglet meg ut igjen provde jeg aa finne veien tilbake. Men neiu.

En ung kar fikk til slutt overtalt meg til aa vaere guiden min ved aa bare folge etter, og i mangel av noe annet aa gjore fulgte jeg etter. I rask rekkefolge ble det som folger: ny teppehandler, gave til mor, rickshawtur med tre ukjente menn gjennom halve Delhi til vi endte opp et sted der de fortalte meg at jeg skulle spise mat. Ok, tenkte jeg. Det var en finfin restaurant, og jeg kan bare prise meg lykkelig at min orkesterbuddies i London tok meg med paa Indisk restaurant slik at jeg hade slik noalig peiling paa hva jeg skulle gjore. Slik ting som ikke aa spise med venstre haand (den er uren) og be om medium sterk mat.

Vel ute fikk jeg trasset meg til at de kjorte meg tilbake til sentrum, og etter aa ha virret rundt der en stund kjorte de meg hjem. Jeg betalte dem meget rundthaandet, 400 Rs til sammen, dvs. i overkant av 40 norske kroner. Paa kvelden spiste jeg mat i hotellrestauranten og slappet av med en skikkelig Bollywood Blocklbuster.

Dagen etter var det opp og hoipp kl. 06.00. Jeg skulle til Agra med min egen sjafor. Etter en veldig amerikansk frokost og en runde gjennom Sunday Times of India nkom sjaforen min og swa vi skulle dra. Og guri saa mye det er aa se. Paa de fem timene det tok aa komme seg dit kjedet jeg meg ikke en gang. Landsbygda og smaasteder var et hoyst eksotisk skue. Og selv stoppen der jeg handlet med meg gaver var ikke haaplos. Vel fremme i Agra lurte sjaforen min med seg en guide (som jeg i grunnen skjonte at jeg kom til aa ende opp med aa betale for), men det var i grunna greit skulle det vise seg.

En droy time med omvising rundt og i Taj Mahal med photoshoot av en smaaproff fotograf (flaut? neida! "Dra dekk vekk fra denni benken, her skar je og denni pene dama ta bilde...osv.osv") var bra valutta for penga, og med meg hjem har jeg et 36 bilders fotoalbum av meg selv ved Taj Mahal (3600 Rs, antakeligvis veldig dyrt). Jeg var forovrig den bleikeste turisten, og ble hyppig tatt bilder av, til og med sammen med en veldig pent kledd indisk familie. Dette selv om det regnet og jeg svettet som en gris i ei badstu og generelt ikke saa ut i det hele tatt. Og til slutt er det verdt aa nevne at Taj Mahal er vanvittig pent.

Vel, jeg og den forholdsvis veltalende guiden raste videre - selvfolgelig innoim ei r;ys med butikker som han hadde avtale med -, men jeg fikk se mye toft. Til slutt endte vi opp paa Agra Fort, et fort som spenne over 2,5 kvaderatkilomneter, rommet i sin tid Sjah Jahan og hans slektninger, 500 kvinner i kongens harem, omlag 2000 mennesker til sammen og hadde baade vaat-vollgrav med krokodiller og torrvollgrav med slanger og leoparder, foruten ufattelig bra utsikt til Taj Mahal.

De slapp meg av paa en restaurant for aa spise lunsj (klokka halv fem om eftan?!), jeg belonnet guiden generost, og gikk inn. Det var et stuselig sted med helt grei mat. Julepynt i taket, rosa trekk over sofaene og, vel det var egentlig bare et lite rom med sofaer og bord i. Paa vei hjem stoppet vi hos slektningene til sjaforen, og jeg fikk bli med inn. Ronne trur je vi kaller det paa norsk, men det var det som trengtes. Kua stod paa trappa klar til mjolking, og forran kjokkenet laa svigerfedrene henslengt og beundret livet. Svigerfar nr. 1 var en skikkelig sugg som med oppbrettet skjorte viste frem hele pondusen som laa veltet ut over feltsenga. Sammen med en sur mine var dette en staselig kar. Svigerfar nr. 2 var en pratsom, tannlaus og heller lite engelskkyndig mann som bod paa kaffe. Bikkjevovven laa i et staalbur uten gulv og hadde det ikke helt som plommen i egget, mens smaajenbtene flaug rundt og glaamte blugt paa meg. Veslejinta gikk saagar ut og satte seg en meter fra meg, bak en soyle, tisset en skvett og gikk inn igjen. Uten at noen lettet paa et ore. Thank god for anti-bac.

Vel, vi raste hjem over og vel hjemme vasket jeg klaer i badekaret og gikk i seng. Dagen etter - altsaa i dag - ryddet jeg litt, dusjet og skulle til aa kle paa meg da air-condition-anlegget eksploderte og begynte aa brenne. Vel, vel. Null hast her. Jeg kledde paa meg pakket bagen, gikk ned i lobbyen og sa noe slik som "undskyld meg, men air-condiionen paa rommet mitt brenner..."

Vel, naa skal jeg ut i solen og prove aa finne veien til det stedet jeg skal vaere de neste tre ukene. Det kan bli toffe tak.

Tut og kjør og vælså dæ

http://www.oa.no/innlandet/article3520270.ece
Det vil slik ca. si at hvis jeg hadde stilt opp hundre av mine venner mellom 16 og 25 år på ei rekke burde

• 4 av dem ha sittet på med en sjåfør de visste var påvirket av narkotika
• 12 av dem ha sittet på med en sjåfør de visste var påvirket av alkohol
• 25 av dem hadde vært med å kappkjøre med bil
• 45 av dem hadde vært med i en ulykke som sjåfør eller passasjer minst én gang

Sett bort i fra de to siste, som quite frankly ikke overrasker meg så vanvittig mye, synes jeg de to andre var relativt drøye.

What we did

Helga ble nesten ikke som forventa på noen punkter i det hele tatt.

Fredag var bænkers. Hemmat tidlig og prepp tell konsert. Lena Bad var et lokale med trivelig størrelse, og konserten var bra. Tett unna uten unoter, og publikum takla det sære NM-stykket. Sjøl om stedet hadde belegg for å skryte på seg alle rettigheter satte jeg kursen hjemover.

For første gang siden jul - and I shit you not! - var det helt folketomt på hele garden. Ikke en gang kjæledyret våres - n Thomas - var å sjå, og a mor og n far rakk bare så vidt å ikke komme før meg hemmat. Je fyre opp en pizza, satte på Nytt på Nytt, konsulterte med Marte om hvorvidt hu hadde fått seg gutt ell itte per telefon og lagt planer for lørdag. Vi sku tell Sigdal.

Med ny klokkeslettrekord var det opp og hopp ti på sju lørdag morgen, og tre minutter etterpå tikket melding fra co-pilot Ødegårdstuen inn: "Nå må du vakne. Tullingarnana kjem". Sigdal er etter sigende (hoho - sjekk nesten-ordspillet) to og en halv time unna heme. Med Sigdal er jo fordømt itte en plass, fant vi ut. Det er en kommune. En diger kommune. Og vi visste itte hen vi sku hen.

Etter vælså tre timer med relativt fresk kjøring var vi framme på motorsportsenteret i Sigdal. Vi tilbrakte om lag sju timer på stedet, et prosjekt som endte med to 1. plasser og to 3. plasser. Marte slo likesågodt begge juniorfinalistene ned i støvla, og sendte dem hjem med bismak i kjeften og vi vil tippe på at de kommer til å trene en hel del før neste tevling. Thomas led under det faktum at han kom ett lusent poeng bak 2. plassen i juniorklassa og fikk følgelig ikke tevla finale. Dette var ifølge han selv klorede harmelig fordi han "hadde dengt dom noo såå jævelig i kvisting".

Etterpå erklærte jeg meg stivtæla og ansteg meg til Passaten. Dette ble i vide kretser tolket som et tegn på surmulig, spesielt siden det tok over en time før resten av mannskap innfant seg. På vei hjem var diskusjonstemaet stort sett "Marte" med ordstyrer Marte. Vi spellte ekvivalenten til bilbingo og Lotto. Det ble også en gjennomgang av dagens store tema: angrepillen. Og dens like...

Vi kjørte Marte hemmat til sin gangste roomie etter 18 kommentarer om gutten sin og én stopp for avlevering av strikkepinner ca. Marte og undertegnede reiste så hemmat åt a mor å'n far for å få i seg littegranna mat og så satte vi kursen for Biri. Vi sku på innspeksjon på Herredshuset og prate litt drit med Biris mest lurvete rev, noe som gikk fort førr seg. Så satte vi kursen for Mjøsstranda. Der var det ingen. Ingen vi gadd å snakke med i alle fall. Je fikk erfare at å kjøpe rosebuketter på Mjøsstranda klokka 00.00 er schtøggdyrt (sjøl om det kanskje er sant som Thorstein sier, at "døø...det e'itte sikkert det hadde vøri så fordømt mye billigere midt på dagen hell da". Vi reiste til Vardal, der Håvard hadde bursdag og sjølveste Jostein ikke slengte med stasen. Der skreiv je bursdagskort og preppet. Så var det kurs for Eina. Der sto vi et kvarter utefor feil festlokale og lurte på "hvorfor i helvette Kine og Lise hadde invitert så mange idioter!"

Etter ei stund fikk vi tak i godeste Foss som fortalte oss at vi var på feil sted. Ei mil lenger sør fant vi et litt mindre selskap, med like stort preg av fyll. Borshan, Thomas, Torstein og Arne gikk umiddelbart til resolutt angrep på blomsterkørja, og litt hard prat og noen tumulter måtte til for å få blomstene til sine retmessige eiere. Gard danset ringdans i rokkering (rockering?!), Arne kjørte karusell på mattralla, Thomas Russebilsjåfør var gra, noen nestensloss, Thorstein SKU dra, Aasen likte itte at vi sku spikke plass åt knapphølsblomsten hass i dressen og Thomas var merkelig godt antrukket. Ola var seg sjøl og bror min var "god på å vara full", som Thorstein påpekte søndag.

Hjem bar det - bomtur for min del. Je vart lurt! Med Kjølseth i bagasjen.
Når bror min kom hemmat turna'n i senga mi til en Olympisk medalje. Thomas, stakkar ble kjent med Amerikanere, forlatt, blakk og tok seg omsider en vågal tur fra Prestmarka til residens Foss for å sove. Der ville ikke Thorstein slippe ham inn, men til alt hell for nattens helt - Eline måtte på do og Thomas fikk sove på gulvet. Inne.

Søndag gikk med til noterydding, russebiltur, McDonalds-sløving, "ta imot a Inger Djei", videokikking og vannspruting. Samtidig som gutta boyz fikk blåst tur en litt attsote' russebil så det hali' fata ti.

Bra helg. Bra helg -
Karr: 18,5
Forresten er det klin i hule helvete umulig å få til avsnitt på dette innlegget.

Dagens...

Hva in the name of Zeus' buthole sku vi gjort utta forskning? Fanga fisken sjøl, je meiner - haallooo?!

Detti minner stort om møljeslagsmål med skreiinger på Granvang ei sein vinternatt med nyfrøsi blåhålke. Slik bortsett fra skøyte'n.

Dagens "åååånammen, dådusselinne atte"

Oppland Arbeiderblad - hobbyjournalistikkens skalkeskjul...

Dagens Quiz: Hva mange prosent av OAs forsidestoff i 2007 omhandler følgende saker: Sykehuset Innlandet, Raufoss Fotball og Breiskall-Bommen?

• 20%
• 30%
• 40%

Tough one...

Ostebriks du lissom...

Etterlyser med dette ISO-standard, i alle fall NS, på mengde ost som må påprakkes et rundetykke for at det skal kunne kalles ostebriks. Jeg akter å boikotte såkalte ostebriks som har så lite ost på seg at det ser ut som en produksjonsfeil frem til dette er i boks. Så det så.

Ja til fond!

... omlag fire millioner nordmenn har kommentert dette med at enkelte nordboere synes fond er en kjempefin ting. Slik helt inntil for ei stund sea, that is. Uansett hvem sin skyld dette her er - noe jeg forøvrig ikke bryr meg det pøkk om - så vil jeg bare få si følgende:

Selvfølgelig er det ikke forbundet med noen som helst slags risiko å invistere lånte penger i fond!
...*kniiis*...