Dette er min definisjon av mandag, som i "pause til mandag".
Det endte nå med at det ikke ble noe mer internetttilgang på meg før jeg kom hjem til good, 'ol, cool Norway, men nå skal jeg prøve å ta opp igjen tråden og fortelle hva som vederfòr meg i løpet av de siste par ukene i Incredible India!
Som sagt... barnehjemmet.
Vi ankom, ble introdusert for stedets eier, bedre kjent (eller, kun kjent) som Baba-ji. Han var en eldre herremann med hvitt hår og skjegg som for anledningen gikk rundt i en rosa, lang dress (som det heter) eller dynetrekk (som det ser ut som). Vi ble plassert på to campingstoler midt i gangen, med unger svermende rundt oss og med utsikt til en haug med tenåringsjenter som under heftig overoppsyn ryddet et rom rett ovenfor oss. Vi ante at det var vårt.
Vi satt der litt paralysert av det hele, og lurte på hva som kom til å skje. Mannen som hadde tatt oss med dit hadde formelig kjibbet oss ut av bilen, lempet inn bagasjen og dratt sin kos, og noen rettrett var helt klart ikke et alternativ. Så kom dagens første dødsstøt; vi fikk servert vann. Det var omtrent som på amerikansk film vil jeg påstå. Se for deg følgende:
To hvite, tydelig malplasserte mennesker i et hav av små, solbrune barn får servert et glass med drikke. Synkront løftes glassene i drikkeposisjon og vesken renner inn. I løpet av milisekunder snurpes truten igjen, med tydelig veskebeholdning i kinnene. Fortsatt synkront snur vi oss mot hverandre. Jeg nikker. Vi reiser oss og går ut på det vi bare kan kalle en bitte liten balkong og kvitter oss med vannet - eller hva det nå var - og kaster rundt oss med mutede spekulasjoner om hvorvidt vi kommer til å overleve dette oppholdet.
Det endte nå med at det ikke ble noe mer internetttilgang på meg før jeg kom hjem til good, 'ol, cool Norway, men nå skal jeg prøve å ta opp igjen tråden og fortelle hva som vederfòr meg i løpet av de siste par ukene i Incredible India!
Som sagt... barnehjemmet.
Vi ankom, ble introdusert for stedets eier, bedre kjent (eller, kun kjent) som Baba-ji. Han var en eldre herremann med hvitt hår og skjegg som for anledningen gikk rundt i en rosa, lang dress (som det heter) eller dynetrekk (som det ser ut som). Vi ble plassert på to campingstoler midt i gangen, med unger svermende rundt oss og med utsikt til en haug med tenåringsjenter som under heftig overoppsyn ryddet et rom rett ovenfor oss. Vi ante at det var vårt.
Vi satt der litt paralysert av det hele, og lurte på hva som kom til å skje. Mannen som hadde tatt oss med dit hadde formelig kjibbet oss ut av bilen, lempet inn bagasjen og dratt sin kos, og noen rettrett var helt klart ikke et alternativ. Så kom dagens første dødsstøt; vi fikk servert vann. Det var omtrent som på amerikansk film vil jeg påstå. Se for deg følgende:
To hvite, tydelig malplasserte mennesker i et hav av små, solbrune barn får servert et glass med drikke. Synkront løftes glassene i drikkeposisjon og vesken renner inn. I løpet av milisekunder snurpes truten igjen, med tydelig veskebeholdning i kinnene. Fortsatt synkront snur vi oss mot hverandre. Jeg nikker. Vi reiser oss og går ut på det vi bare kan kalle en bitte liten balkong og kvitter oss med vannet - eller hva det nå var - og kaster rundt oss med mutede spekulasjoner om hvorvidt vi kommer til å overleve dette oppholdet.
Vel, det er som de sier. Ting må bli verre før de blir bedre, og det ble de. Etter kun kort tid fikk vi presentert rommet vårt. Vi skjønte etter hvert at det ikke var noe småtteri av et rom, men det var i prakis to bord med tynne tepper på som utgjorde to senger. Dyner var det selvfølgelig ikke, men puter hadde vi. Vi hadde også et vindu uten glass (hvilket skulle bli min prøvelse), ei vifte i taket (vi ønsker å takke samtlige makter i Universet for den), to stoler og ei bokhylle fyllt med gamle skolebøker. Senere fant vi også ut at vi hadde tre faste gekkoer boende i taket (og nå priser jeg meg lykkelig for at sangen "grevling i taket" ikke rant meg i hu mens jeg bodde der).
Kort tid etter ble vi ropt inn på mat. Ute i gangen stod et oppdekket bord bare for oss, med et brett med mat, helt klart det fineste de hadde, og et glass yoghurt med is i (lassi - godt for magen når man spiser sterk mat). Maten var djevelsk sterk (punktum). Jeg tipper på at det var melon nedsyltet i indiske krydderier. På blindtest ville jeg tippet at det var etsende kjemikalier alá Blåsyreveien i Olsenbanden. Noen friterte lefser smakte salt og meget godt sammenlignet med jurpa ved siden av, men du fikk fort metta de. Heldigvis var desserten, små frityrstekte kuler av sukker og mais som reink hvinte i tennene noe å beskjeftige seg med. Lassien smakte vi på, men siden vi tippet på at den var hjemmelaget, at kuene i bakgården var opphavet og at isbitene var laget av det samme vannet vi hadde fått ved ankomst ble vi brått laktoseintollerante begge to, gitt.
De som stod å så på oss åt ble engasjert på våre vegne kan man si. De fortalte oss at det var viktig å spise mat, så det var bare å høgge innpå, ikke være beskjeden, nei for all del. Og alt på hindi og gebrokken engelsk, slik ca.
