Jaggu lenge sea sist! Sitter og leser mine forrige innlegg og blir lettere forlegen. Verden har jammen meg blitt både større og mindre siden den gang, du...
Per naa sitter jeg i Jaipur, stedet der jeg i morgen skal ri paa en elefant og i kveld "get hammered" som mine nye amerikanske venner sier. Etter ei uke paa kultur- og hindiskole var det ut i den store verden. Hindi-skolen var stort sett en eneste stor jobb med aa fylle opp ei notatbok med nyttige gloser - og nyttige ble de. I tilleggg fikk vi sett to hindi-filmer, utovd saerdeles stor magasjuke (spicy food) og svetta en del. Anbefalt hindi-film: De Tali.
Ok. Jeg ser at jeg har skrevet ett og annet om basisforholdene paa hospitset vaart. Drit i det, for aa si det slik. Det er ikke gjeldende. Sondagen etter kurset var det avspark for vaar karriaere som barnehjemslaerere. For min og Bryan (ikke Brad, men Bryan) sin del betydde det en tur til Bagola, ca en halv time utenfor Faridabad, sorost for Delhi. Ca. midt i absolutt ingenmannsland. Der bor det 45 barn, hvorav ti er handicapet paa en eller annen maate.
Forst litt om Bryan, som jeg naa har delt alt fra muggent brod og saape, til livshistorie og myggspray med i tre uker. Han er opprinnelig nederlandsk, med mor fra Equador. Faren er gift for tredje gang, han har fem brodre og sostre (for oyeblikket, samt tre halvt-om-halvt). Han har bodd i Nederland, Paris og Equador, har et pass som ser ut som ei eventyrbok, snakker engelsk, nederlandsk, spansk og fransk flytende og har et arr under naasan som folge av en sykkelulykke naar han var seks. Han er 1,64 har en far som bor i Saudi Arabia og skal studere politikk og okonomi. Det var kort.
Naar vi fort entrert barnehjemmet blir vi mott av noe som for oss kun kunne beskrives som kummerlige forhold (jeg vil naa prove aa skrive som om jeg fortsatt er saa sjokkert som jeg var da... det e'kke lett azz)
(PAUSE TIL MANDAG)
No comments:
Post a Comment