Praktiske og varme...

Nationen slår fast at mannfolk på bygda kan være, og er, både praktiske og varme..., men det er en del av de andre avsnittene som facinerer meg.

"De tradisjonelle tegnene på «et ekte mannfolk» står fortsatt sterkt: han er sindig, praktisk anlagt, ikke redd for å ta i et tak, kan håndtere geværet, og fikse bilen og traktoren når det trengs."


"Den største trusselen for mennene i bygda er byguttene: De som kommer for å jakte en uke i året, med nye, dyre jaktklær, fine biler og dyrt brennevin. Pappagutter som har tatt jaktprøven, reist på guttetur, som får alt lagt opp i hendene sine."


"Derimot anser de ikke kvinnelige jegere som noen trussel — i alle fall ikke deres egne.
— De tar gjerne med seg kjærester og koner på jakt. (...) , men de markerer en grense. Guttene er fortsatt de som kan, og som skal være den som lærer fra seg."

Dessuten er det moro å få et litt annet perspektiv på ting, og at noen sier at man ikke nødvendigvis behøver å tro at de som velger å bli boende på oppvekstplassen sin er stusslige, redde for verden eller evneveike.
"— Det er slett ikke «harry-gutta» som blir igjen i bygda, understreker hun. Hun syns det er et paradoks at det bare er de som flytter fra byen til bygda, som får ord på seg for å ta et bevisst valg om å leve det gode liv. — Det er ingen som sier at guttene som allerede er i bygda har valgt det gode liv. Men de fleste av dem har tatt et bevisst valg."

Samtidig er det en morsom erkjennelse fra karfolket til slutt:
"- Stor traktor er litt status".