Binders, byggeklosser og lysarmaturer

Installasjonskunst er virkelig noe for seg selv. Hvor fantastisk er det ikke at vi, i en verden der søpla flyter over, kan lage kunst av sliktno og fylle enorme komplekser med oppsopet? Gjennvinning er tydeligvis noe kultureliten evt. kunstnereliten setter høyt. I urimelig små mengder riktignok, men dog. Tate Modern er et slikt sted hvor resirkulering på en måte har møtt veggen - bokstavelig talt. Det er en helt utrolig massiv bygning, en virkelig koloss, fyllt med - ja, nettopp - bilder av binderser, skotske ruter og denslags. Men for all del - de er jo håndmalt!

Videre finner man ting som: juletrær med modeller av spedbarns-underliv i vatt som pynt; store skulpturaktige ting i papmaché; et rom du trodde var tomt eller i det minst avstengt for oppussing, men som viste seg å være fylt med installasjonskunst. Det stod jo ved nærmere ettertanke en to-tre lysaramturer på gulvet, limt i sammen med åpenbart kyndig hånd. Videre kommer opphengte klokke, bilder an klokker og utdrag fra ordboka. Konseptualisme all the way!

Jeg håper ikke folk har blitt så fullstendig klin sprø at det er på grunn av denne kunsten de kommer til Tate Modern og - for denne konsekvensen av galskapen må nevnes - skaper falske forhåpninger hos småskrudde kunstnerstudenter med sans for det abstrakte og med et bitende ønske om at verden skal forstå dem. Jeg velger - for mitt eget sinns skyld - å tro at det er på grunn av den ville sklia som går fra nest øverste etasje og i noe som kan virke som fritt fall helt ned til første etasje. Jeg velger å håpe det. Hvis dette skulle vise seg å være feil blir jeg nørdt til å ta det for å være en av de fellende bevisene på at folk har blitt kokos bananas og så videre...